Lines reisedagbok

BLOMSTER BYEN DA LAT

Da Lat sentrum.

Da Lat er en ren og ryddig by, med vakre blomster, hekker, parker og vann.

Fra kysten tok vi turen til Da Lat som ligger på høylandet sørvest for Nha Trang.

Da Lat ligger på ca 1500 moh, og har ca 130.000 innbyggere. Dette er juvelen i det sentrale høylandet, med innsjøer, fossefall, grønt og frodig og masse blomster. Byen er ren og velholdt og det er flere parker med hekker og blomster. Klimaet er kjøligere enn ellers i Vietnam, med dag temperatur på mellom 15 og 25 grader, og været er normalt stabilt, selv under regntiden er det sol mye av tiden. Da Lat har i mange år vært en berømt kur by som folk reiste til når varmen ble for voldsom i blant annet Saigon. Byen er også kjent for et sted hvor vietnamesere drar på bryllupsreise om de har råd til det. Byen var en gang kalt Le Petit Paris og det er en miniatyr av Eiffeltårnet midt i byen. Mange vietnamesiske kunstnere har også funnet veien hit, og mange har slått seg ned her pga den vakre og varierte naturen, og det gode klimaet.

I de slakke dalsidene rundt Da Lat er det anlagt grønnsaksterrasser.
Mye av blomstene dyrkes i drivhus.

Hotellet vi bodde på var ikke til å skyte av, men vi hadde en fin guidet tur og fikk sett en del av det som er hvert å se i selve Da Lat. Skulle gjerne ha besøkt en av minoritetslandsbyene, men pga regnvær var veien så dårlig at det ikke var mulig å komme frem. Så da så, ikke noe å gjøre med det.

Det ble tur med gondolbanen, besøk i tempel og konge palasset, kjærlighetsdalen
og i "crazy house".

"Crazy house" i Da Lat.
Det er bygget som en trestamme (av betong) med blant annet huler og rom som man kan leie for natten.

I "Valley of love" kunne man bli kledd ut som minoritetsbefolkningen, noe som var veldig populært!

Ellers var Da Lat en rolig by til å være i Vietnam, og dårlig med natteliv, det meste stengte tidlig til en forandring.

To netter i Da Lat også fortsatte vi til Ho Chi Minh byen. (Saigon)

Dette var første stedet jeg har sett jordbær. Don ble veldig fristet, også var de jo så billige, 4 kr for 1 kg! De så veldig fine ut der de lå, men ved nærmere ettersyn var de temmelig markspiste og stusselige. Så det ble med et par bær hver!

Stemningsrapport fra bussen

Akkurat nå sitter jeg på bussen fra Da Lat på vei til Saigon. En time har gått siden vi dro fra Da Lat, og nå er vi på vei ned bakkene. Det som bekymrer meg litt nå er at disse buss sjåførene tydeligvis ikke har hørt om at man bør kjøre på et lavere gir i nedoverbakkene! Kanskje er det for da får de litt fart på bussen, men jeg har på følelsen at bremsene vil være ganske varme når vi endelig er i bunn av bakken. Ikke så rart kanskje at det noen steder er bygget avkjøringsramper ved veien, opp i skråningen, så er man så uheldig å miste bremsene så er det bare å håpe at det finnes en slik i nærheten!

Det går som regel bra, tror jeg, har ikke hørt om noen buss ulykker, og sjåførene er nok dyktige og farten er vanligvis ikke så veldig stor på disse veiene.

Så er vi kommet oss ned alle bakkene endelig, men nå går det da veldig så sakte plutselig???

……..Jaha….. forklaringen er; det er politi i sikte. De står vist lenger fremme. Derfor sitter sjåføren og snakker i telefonen, og holder seg oppdatert underveis. Ellers varsler de hverandre med ulike tegn om, og hvor politiet befinner seg. Ikke enkelt å få med seg alle detaljer på vietnamesisk, så nå er greit å ha med tolk.

Solen skinte fra skyfri himmel i dag morges, men det har skyet til og nå begynner det å regne. Kornet som ligger til tørk i veikanten dekkes til med presenninger og plastikk, folk trekker på seg regn ponchoen og trafikken dabber av litt. Regnet gir seg fort, det var ei kraftig skur, men det er bare litt småregn i lufta nå. Vi kjører gjennom en liten by, her er aktiviteten stor. Flere bygninger er under oppføring, andre restaureres, brostein legges i veiene. Det drikkes morgenkaffe i de små kafeene, barn i skoleuniform er på vei til skolen og salgs bodene langs veien er på plass.

Nå går det raskere i svingene igjen, ikke noe politi i sikte nå. Buss sjåføren tuter i hornet for å varsle motorsyklister og andre vei farene om å holde til høyre, han vil nok holde farten oppe mens han er i siget. Veien er bra her. Bussen er nesten halvfull, av turister og vietnamesere. De fleste sover, i hvert fall vietnamesere. De sover så sant de har en ledig stund virker det som.

Vi kjører gjennom jordbruksområder. Daler og små høyder, mye skog og flate jorder, blomster og grønt og frodig. I dalsidene er det anlagt grønnsaksterrasser, med kål og gulrøtter, salat og andre rotfrukter. .........Ojsann!!….. Der dytta bussen borti ei ku! Ikke noe å worry about det, så han bare kjører videre. Lurer på hvordan det gikk med kua!

Så er det tid for en liten stopp, 15 minutter do stopp på en kafé. Noen kjøper litt å knaske på underveis. Mye forskjellige god saker er å få kjøpt her, men ikke så greit alltid å vite hva det er. Tørket kjøtt med chili og tørket frukt av forskjellig slag er ok.

Så er vi tilbake i bussen og vi har ca 200 km igjen til Saigon. Hvor mye klokka er når vi kommer frem kan vi bare tippe på. Resepsjonistene på hotellene trekker alltid fra et par timer så det ikke skal virke så lenge antagelig. Legg på 2-3 timer så er man der. Det avhenger mye av trafikken, hvor mange stopp det blir og om det er mye politi ute på farten. Frem kommer man, men man må regne med at det tar det meste av dagen når man skal forflytte seg noen mil og har man ikke tålmodighet og tid til det, så får man heller ta et fly. For det går fly mellom alle disse byene, og det koster ikke all verden heller. Men det er med buss man virkelig får oppleve det virkelige landet, det gjelder uansett hvor man er hen i verden. Spesielt er lokalbussene, som her i Vietnam, en opplevelse i seg selv.

Vi kjører forbi bananplantasjer, bananene her er små, veldig gode og kjempebillige. Nå blir veien dårligere ja, humpete og svingete også bærer det nedover igjen. Veiarbeidere, her er det håndkraften som råder, noen maskiner finnes, men arbeid av denne typen sysselsetter mange vietnamesere. De jobber hardt og har lange dager og lønnen er ikke stor. Den varierer, også en del fra hvor i landet man er. Guiden vi hadde på tur i går fortalte han hadde 700.000 dong, altså ca 350 kr pr mnd, de klarer seg på det, men det burde vært det dobbelte for å ha et godt liv.

Nå har regnet gitt seg og solen titter frem mens Eagles synger Hotell Calefornia på DVD-spilleren. Så blir det ny stopp. Noen ganger blir det flere stopp underveis, og da tar det sin tid. Nå er det lunsjtid og bussene har tydeligvis avtaler med kaféer hvor de tar stoppene. Servitørene er ivrige til å selge, men for oss er det litt for tidlig for lunsj, selv om de prøver å overtale oss med at det er 160 km igjen til Saigon og ingen flere stopp. Det blir en kaffekopp før vi fortsetter. Vietnamesisk kaffe smaker veldig bra.

Når man får servert ordentlig vietnamesisk kaffe blir det servert på denne måten.

Sjåføren er skiftet ut, og han tuter som en gal! Det er skoleelever på vei hjem til lunsj langs hele veien. Noen går og noen sykler, side om side. Og her står en diger lastebil på tvers i veien hvor de driver å skifter dekk. Akkurat nå har de vist tatt lunsj og alle sitter i skyggen bak bilen. Spiller vel ingen rolle om den står der en time eller to!

Jeg tar en blund nå og regner med å være fremme i Saigon om noen timer.