Weidemannsamlingen i Ringebu Prestegård

Weidemannsamlingen består av til sammen 42 verker av en av Norges aller fremste billedkunstnere - maleren Jakob Weidemann. Samlingen eies nå av Lillehammer Kunstmuseum, og et utvalg av maleriene vises hver sommer i Ringebu Prestegård. Sommeren 2007 presenteres blant annet arbeider av kunstnere i familien Hald.

Samlingen inneholder arbeider fra de fleste perioder i Weidemanns mangslungne kunstneriske virke, hvorav de eldste stammer fra hans tid som ung student i begynnelsen av 1940-årene. Her finnes bilder fra hans aller første utstilling (Blomquist, 1946) - abstraherte figurer og landskap i fargesterke, kontrastrike komposisjoner. Fra samme tid har samlingen også noen rent abstrakte, Picasso-inspirerte arbeider, mens 50-tallet hovedsaklig er representert med særpregede stilleben og noen fine landskap fra Norge, Italia og Frankrike. En viktig billedserie i Weidemanns kunst er de såkalte "Skogbunnbildene" fra tidlig i 60-åra. Dette er abstrakte, naturlyriske komposisjoner med mørke, pastost malte fargeflater. Disse er representert i samlingen med karakteristiske verk, i tillegg til et temperamaleri fra samme tid. Det er imidlertid Weidemanns lett gjenkjennelige arbeider fra 1980- og 90-årene som utgjør hovedtyngden i samlingen. Trolig er det også disse lysskimrende, abstrakte komposisjonene som folk flest forbinder med kunstneren.

Link til vårt fotogalleri over noen av Weidemanns kunstverk.

Jakob Weidemann (1923-2001)

Jakob Weidemann regnes som en av våre betydeligste malere innen den modernistiske tradisjon etter krigen. Han var en av flere unge kunstnere som i etterkrigstidens kulturelle tomrom ønsket å bryte med det tradisjonelle figurative maleri som inntil da hadde vært helt dominerende i vår hjemlige billedkunst. Gruppen hentet sine impulser fra modernismen ute i Europa, og Weidemann eksperimenterte i mange år uhemmet med de maleriske virkemidlene. Særlig stor innflytelse på hans modne formspråk fikk det abstrakte franske maleriet, men han har selv uttalt at han i de første årene stjal som en ravn fra alt han mente kunne bidra til å forløse hans eget kunstneriske uttrykksbehov. Weidemann skiftet således malestil og formspråk mange ganger i en tilsynelatende rastløs søken. Han vekslet ubesværet mellom kraftfulle figurative bilder og rent abstrakte komposisjoner, og det er ikke vanskelig å finne tydelige forbilder i hans arbeider fra denne tiden (Bl.a. nordmennene Kai Fjell og Arne Ekeland, kunstnergruppen COBRA, og kanskje i særlig grad Pablo Picasso)

Sin egen og særpregede ’stemme’ fant han kanskje først med den store maleriserien "Skogbunnbilder" som han begynte på i 1959. Her møter vi en kunstner som ser ut til å ha vendt tilbake til sine røtter og bokstavelig talt rettet blikket ned i det norske landskapet. Bildene består av store, rene fargeflater i dype, mettede valører. Det er snakk om til dels svært store, tunge malerier hvor malingen er påført i tykke lag med palettkniv og annen grov redskap. Jakob Weidemann hadde allerede som ung mann høstet anerkjennelse for sitt åpenbare malertalent, og oppnådde tidlig en framtredende posisjon blant de unge kunstnerne. Men med sin utstilling av "Skogbunnbilder" i Kunstnernes Hus i 1961 fikk han med ett status som en fornyer av norsk kunst, og denne utstillingen regnes av mange som det store gjennombruddet for det abstrakte maleriet i vårt land.

I 1965 får Jakob Weidemann i oppdrag å smykke ut kirken i sin fødeby, Steinkjer. På fondveggen bak alteret malte han en stor abstrakt dekorasjon med brede, flytende penselstrøk og rennende maling. Dessuten laget han utkastene til de 11 store glassmaleriene som ble utført av Annar Millidahl.
Det antas at arbeidet med glassmaleriene bidro vesentlig til den endring av malestil som skjedde i de påfølgende år, hvor en malerisk behandling av selve lyset ble kunstnerens hovedambisjon. Som i skogbunnbildene var naturen fremdeles hans viktigste kilde til inspirasjon, men fra nå av er det snarere lysets gjennomstrømning av naturen han fokuserer på. Weidemann ga ofte uttrykk for en stor fascinasjon for lysets magiske virkning på alt liv om våren, og især var han opptatt av de skjøre markblomstens streben mot lyset. I sin hyllest til en annen stor lysmaler, den berømte gresk-spanske maleren El Greco, sier han: «Lyset er fritt og rent, ikke oppgått og trampet ned. Det er nytt hele tiden»

Jakob Weidemann ble født som ’lausunge’ og vokste opp i enkle kår. Under krigen var han motstandsmann, ble arrestert og måtte flykte til Sverige. Her ble han utsatt for en ulykke som han selv har gitt uttrykk for må ha hatt stor betydning for hans senere kunstneriske utvikling. En sprengladning detonerte slik at han mistet synet. Først etter et lengre sykehusopphold og tre operasjoner fikk han synet tilbake, men da bare på det venstre øyet. Tiden som blind satte dype spor i hans sinn og var trolig av avgjørende betydning for den retning hans kunst senere skulle ta - mot en "en eksplosjon av farge og lys". Et av bilde han malte mot slutten av sitt liv kalte han  "Øyet i naturen". Det er selvfølgelig en mangetydig og poetisk tittel, men det kan  være nærliggende å trekke assosiasjoner til kunstnerens øye som gikk tapt.

På mange måter var Jakob Weidemann en ensom ulv i norsk åndsliv -  egenrådig av natur og kompromissløs i sin kunst. Han var en av de ytterst få virkelige avantgardister som vårt land har fostret og han ble tidlig omfavnet av landets kulturelite. På tross av dette var han påfallende lite jålete som menneske. Mytene (og de er mange) sier at han snarere foretrakk å omgås 'folk flest' enn å menge seg med åndssnobb og det han foraktelig kalte 'kulturkjerringer'. Dette kan muligens bidra til å forklare det tilsynelatende paradoksale i at den modernistiske rabulisten Weidemann endte opp med å bli en av våre aller mest folkekjære kunstnere.

I 1968 flyttet maleren med sin kone Anne til Lillehammer og gården Ringsveen. Weidemann donerte gården i 1999 og den har siden vært eiet og administrert av Stiftelsen Ringsveen. Det var Weidemanns uttrykkelige ønske at den skulle kunne brukes som oppholds- og arbeidssted for yngre kunstnere.

Utstillinger

Jakob Weidemann var en flittig og meget populær utstiller under hele sin karriere, og hadde en rekke utstillinger både her hjemme og i utlandet. Av større separatutstillinger kan nevnes Paris i 1963, norsk representant ved Venezia-biennalen i 1966, New York i 1984 og Berlin i 1986. Han var Festspillutstiller i Bergen både i 1965 og i 1973, og hadde store mønstringer ved Henie-Onstad Kunstsenter i 1970, 1975, 1982 og 1996.

Utsmykninger

Han utførte flere store utsmykkingsarbeider. Av de mest kjente er: Alf Bjerckes Fabrikker på Alnabru i Oslo (1960), Norsk Hydros administrasjonsbygg i Oslo (1960–1961), Steinkjer kirke (1965), Maihaugen, Lillehammer (1967), Alfaset kapell, Oslo (1971), M/S Royal Viking Sea (1973).

Weidemann i norske museer

I tillegg til Lillehammer Kunstmuseums store samling, finnes Weidemanns kunst i flere av landets museer:

Museet for samtidskunst (Oslo) eier 19 arbeider, bl.a. de to ungdomsbildene «Interiør» og «Selvportrett» fra 1942, samt et betydelig arbeid fra tidlig i 50-åra – det Ekeland-influerte maleriet «De forente nasjoner».

Henie Onstad Kunstsenter (Bærum) har flere betydelige arbeider av Weidemann, bl.a. «Storfuglen letter» (et hovedverk fra ’Skogbunn’-perioden) og de monumentale 60-tallsmaleriene «Veien til Jerusalem», «Tornekronen», «Tåke i Getsemane» og «Hommage à El Greco». Et karakteristisk arbeid fra hans seneste år - «Blått raseri» - finnes også på Høvikodden.

Stenersenmuseet (Oslo) eier flere sentrale, tidlige arbeider av Weidemann: «Atelierinteriør», «Den gale», «Flagging/Frigjøring», «Partisan», «Sjømannsenken», «Stålarbeideren», «Petrusjka» og «Steinskulpturen»
Museets kunstsamling er basert på  Rolf Stenersens sjenerøse gave til Oslo Kommune. Rolf Stenersen var i alle år Weidemans gode venn og mesen.

Astrup Fearnleys Museum (Oslo) har et stort og viktig maleri av Weidemann - «Epletreet og regnbuen» fra 1964