Venabustallen - Reisebrev og referanser

Les her hva tidligere gjester har skrevet om sine opplevelser på ridetur fra Venabustallen. Har du lyst til å skrive om dine opplevelser, send ditt reisebrev på e-post til line@venabu.no

Torgeir Skovdahl: Ferie med ridning på Venabu

Det var kanskje fordi vi kjørte forbi Prøysens fødested at det var nærliggende, eller kanskje ikke, jeg mener det at jeg til stadighet nynnet på visen: ”Hompetitten”. Det kan ha noe med ferien å gjøre også. Jeg humpet nemlig opp og ned på hesteryggen på Venabu. Siden minstemann i familien går på ”hesteskole”, som han sier selv, ville storebror og de to voksne ri de også. Vi er en familie på 4. Barna er 5 og 6, og de voksne en del eldre.
Vi bestemte oss for Venabustallen, og tok første del av sommerferien 2004 på Venabu Fjellhotell. Spenningen var stor når vi tuslet ned til stallen alle 4 på mandag ”morgen”. Der stod det jammen meg 4 svære hester til oss. Store hester til barna, en fjording til kona og en gamp til meg. Hjelp - hvordan skal dette gå?? Det stod også 3 instruktører/stalljenter klare til å hjelpe oss (en til hvert av barna samt en til de voksne).

Vi kom oss opp på hesten ved hjelp av trapper, og red så opp til ridebanen ved hotellet. Gdonk, gdonk, gdonk. Vi vogget sakte og rolig. Ha, dette gikk fint!! Så kom vi inn på banen (vi hadde nemlig valgt rideundervisning fremfor tur). Det hører med til historien at dagen før rideopplegget startet var en særdeles fuktig dag, jeg sikter til været, slik at ridebanen lett kunne tas for å være en stor gjørmepytt. Visste du at hester ikke liker å bli sølete på bena? Jeg visste det ikke, men fikk erfare dette. De trippet rundt som jålete pudler, men jeg skulle vise hvem som var sjef. Det er viktig, men hvordan viser du en gamp på 400 kilo at du er sjef, når alt vettet ditt tilsier at du ikke er det?

Vi tuslet rundt, og ble litt kjent med bevegelsene til dyret. Det vogget frem og tilbake, til å begynne med rundt sølepyttene, men etter hvert gikk gampen uti. Jeg tror han tok igjen litt med meg, for jeg ble sølete til oppunder ørene. Gampen hadde jo hover så store som truger! Barnas hester fant fort ut at hvis de bøyde hodet, så kunne de gresse så mye de ville. Når man holder ytterst i tømmene hjelper det ikke hvor mye du enn hever armene når du er 5 år og liten av vekst. Hodet til hesten kommer ikke opp igjen!

Skal vi trave litt?, sa instruktøren etter en stund. Kan dette berget av et dyr flytte seg fort også? Okay, dette har jeg betalt for og gledet meg til. Jammen kunne gampen løpe også, men så var vi i gang igjen da – rundt alle sølepytter. Vi skulle jo ikke ri slalåm nå. Vi taklet den også til slutt. Det gikk så søla skvatt til alle kanter. Vet egentlig ikke om det var verst for oss som satt høyt eller de som tok seg av barna våre, som løp ved siden av hesten. Timen var slutt, og vi skulle ri tilbake til stallen, vel vitende om at det kun var få timer til neste økt.
Neste økt gikk bedre, vi travet mer og hesten hadde bestemt seg for å høre, selv om jeg fortsatt vil karakterisere den som tunghørt. Jeg tror noe av problemet ligger i at når jeg traver har jeg en tendens til å bruke tøylene til å hjelpe til å holde balansen. Da blir det mange rare signaler som hesten skal tolke.

Neste dag – ny hest – etter eget ønske. Den var litt lettere å handskes med, og vi fant tonen litt fortere. Masse balansetrening – det er vel der noe av problemet ligger. Det er greit å dilte rundt (gdonk, gdonk, gdonk), men når det går litt fortere (kloppeti, kloppeti, kloppeti), så blir det hele mer ustøtt. Jøss, så mye rart en kan finne på for å trene balanse. Masse traving, lett-trav og arbeidstrav (hompetitten!) Hva skjer? Du skal liksom flyte bortover, men jeg må holde meg fast i salen. Jada, det gikk bedre til slutt dette også, men visa til Prøysen har satt seg fast, og dessuten var ikke dette det beste en kunne finne på med den hesten jeg hadde da (ble jeg trøstet).

Ny time samme dag – dette begynner å bli skikkelig gøy. Banen er tørr og mestringen øker. Hvorfor skal dere trave hele tiden, spør største ungen? Vi vil bli bedre, svarer vi. Hø, det er vel ikke vanskelig – bare se på meg, sa han, og jammen har instruktørene klart å få videreformidlet masse til han også. Ungene hadde fått forklart hestene at de ikke skulle spise, men jobbe. De hadde trent masse på å starte, stoppe, svinge, samt masse på balanse. Det ble ymtet frempå at Venabustallen solgte unger til sirkus, så vi ble litt bekymret.

Etter en time på banen, skulle vi på tur. Opp og ned i terrenget, noe snubling. Fint for balansen og flott terreng. Minstemann måtte gå et lite stykke, for han ble veldig søvnig av all voggingen. Han kviknet fort igjen!
Neste dag siste time. Hva vil dere trene på nå? Kontroll, sjenkler, traving – sier vi for å videreformidle at vi har skjønt noe. OKAY, resten av timen går med til forbedringer. Nå kan jeg svinge hesten nesten kun med sjenklene, og ikke tøylene. Lurer du på hva det betyr? Anbefaler en undervisningspakke på Venabu! 5 timer aktiv jobbing, en time på tur = 4 ryttere ”inn spe”! Vi lærte masse!

Hvorfor valgte vi Venabustallen? Her er noen grunner:

• Fleksibelt opplegg

• Skreddersyr opplegg etter nivå

• Kan ta i mot relativt små barn

• Ikke 12-års-grense som så mange andre steder

• Mulighet for undervisning for de som ønsker å bli bedre

• Vi ville heller satse på dette fremfor å være avhengig av å være med på leieturer sammen med barna

• God kompetanse blant stalljenter og andre ansvarlige

• Flott terreng for fine turer

• Uformell atmosfære på hotellet

En takk til Silje, Benedicte, Kathrine og Pernille for en flott opplevelse, for mange gode råd, for at dere var så flinke med barna våre og oss voksne.

Vi kommer gjerne igjen!!

Carl Henrik Amundsen: Hesteopplevelse på Venabu

Er du mann, veier omtrent ett tidels tonn og måler nesten 200 cm på strømpelesten, har du grunn til å bli betenkt om du skal til fjells på hest.

Ikke bare skal du til fjells, men du er også forespeilet ikke mindre enn 6 timer på ryggen. Nei, ikke din, men hestens! Nervene blir ikke mindre stramme når du vet at 12-15 årige jenter gjør det hver dag – over hele landet – med glede. Når du samtidig vet at de strømmer til Venabu, med sine mødre - tidligere hestejenter, nå i førtisalder – alle sammen født og oppvokst mellom hestepærer og omhyggelig innsmurt med sadelsåpe og veltilpasset blant hindere, hopper og vallaker, er det grunn til å være skeptisk. Inn i dette lukkede søsterskap skal en fader trenge seg frem, vise faderlig trygghet og ikke ”drite seg ut” mer enn nødvendig. I hvert fall ikke overfor sin egen datter! Vi er på vei til fjells!

- ”Kan du ri?” er ett av spørsmålene man hyppig møter. Å svare bekreftende vil nesten si at du umiddelbart melder deg inn i homsepatruljen – ikke som deltaker, men som programleder. Virkelige menn rir ikke! Om virkelige menn rir, er det på motorsykkel, og rytteren har ikke bare en stakkarslig hestekraft, men mange hestekrefter, mellom bena.

- Mener de som aldri har ridd.
- Sier de som ikke har hatt nærkontakt med muskelmasse, arbeidsvilje, iherdig matlyst, uregjerlig ganglag og ivrig hoderisting like ved juv som innebærer mulighet for stup i fritt fall på flere kilometer!

Virkelige menn rir – også!
Virkelige menn kan virkelig ri på Venabu. Ved høye stup, gjennom fossende bekker, over bølgende setervoller og nedover stupbratte skrenter. Det er slik vi gjerne forteller om sommerens opplevelser til fjells – vi menn som har overlevd utfordringene på hesteryggen. Det er slik vi beskriver ferien når vi samles over en spesielt utvalgt cognac idet vi synker ned i dype stoler i godt herrelag mens høstmørket siger på innunder jul – og de andre skryter av de store fiskene de heller ikke fikk.

Sannheten er jo at vi på Venabu har vært i de beste hender. Vi har hatt trivelige opplevelser, fått sol i ansiktet, og innimellom blitt litt våte av forfriskende fjellvær. Vi har blitt servert setermat og noen av oss erobret en litt øm bakende – men ingenting verre enn om vi skulle sittet bak rattet like lenge – og det er sannelig ikke noe å skryte av.

Når det gjelder møtet med ”hestefolket” faller prestasjonsangsten hurtig til bakken. Alle kan omtrent like mye, og trives med det! Førtiser, fjortiser, noen eldre og yngre herrer samt de velondulerte stalljentene møter hverandre etter en god frokost med smil om munnen, snakker hest - og alt mulig annet - mens man børster, strigler, saler - og gleder seg til dagens utflukt. Vi ser frem til bål og stekte Ringebupølser i lompe, kaffe laget på fjellvann og friskt mineralvann mens vi ligger tilbakelent i gresset og ser fluene surre i sollyset.

Lenger unna hverdagen går det nesten ikke an å komme – om du ikke tenker på middagene som står klar på bordet etter at hestene er børstet og rigget av og rytterne har vaklet opp til hovedbølet.

Vel vitende om at en varm dusj venter.

- Dette er i sannhet et liv for et riktig mannfolk – og hans datter.

Brev fra Mari Steinkjer Øyen

Hei Venabustallen!

Jeg har vært på Venabu 3 ganger allerede, og skal fortelle om min beste rideturopplevelse…

…Det var midt i juli, og vi hadde nettopp ankommet Venabu fjellhotell. Det var den første rideturen denne gangen. Vi gikk nedover til stallen, og jeg var veldig spent og lurte på hvilken hest jeg skulle få ri. Jeg fikk vite at jeg skulle ri Troll. Han var veldig grei og ikke noe rampete i det hele tatt! Jeg kom meg opp på hesten og rideturen startet. Vi gikk i skritt.

Det begynte å bli veldig kjølig, men vi klarte oss veldig bra. Da vi kom ned til Kiwibutikken, startet haglskura… kulene var kjempe store, og vi ble både våte og kalde. Og hestene ville ikke gå. Så mens haglskura holdt på, måtte vi bare sitte helt i ro i salen. Men etter en stund sluttet haglet og turen fortsatte… Det var en minnerik ridetur i Venabufjellet!

Dette var en av de mange gode turene jeg har hatt på Venabu!

Hilsener fra Venabustallen-Fan…JJJ

Brev fra Grete Aasbrein

Jeg vil bare fortelle at dette er en ypperlig måte for foreldre og barn, som er litt late, men gjerne vil være aktive - og er nysgjerrige på om ridning er noe for oss/dere.
Vi reiste opp i 4 dager og hadde kun satt oss opp på snabbkurs og to-timersturer på hest innover i fjellet. Det var akkurat passe. Vi fikk et lite innblikk i hva det går ut på, f.eks at alle kan være med og at det ikke er farlig i det hele tatt....bare kos. Savnet likevel en liten rastepause.
Vi kjente ingen andre, og ble heller ikke kjent med noen fordi det ikke var satt av stopp på de korte turene..
- men ellers var dette midt i blinken for å prøve noen nytt, uten at det blir for mye. Nå tør vi lengre turer hvis det skulle bli aktuelt.

Opplev fjellet fra hesteryggen!

Etter å ha gått på egne ben i fjellet siden barndommen, meldte lysten til å se fjellet fra hesteryggen seg for noen år siden. Etter å ha ridd i tenårene, hadde jeg en pause på mange år før jeg begynte å ri på tur i fjellet.
En opplevelse som kan anbefales på det varmeste! Jeg har ridd flere turer fra Venabustallen - både korte turer på et par timer og heldagsturer. Heldagsturene til setra ved Jønnhalt eller til Dørjuvet kan spesielt anbefales for personer som har litt rideerfaring.

Jeg var litt spent første gang jeg meldte meg på ridetur på Venabu - ville det bare være "fjortiser" med? Men på rideturene på Venabu er det mennesker i alle aldre. Eldstemann har visstnok vært rundt 80!

Turene begynner ved den gamle setra nedenfor Venabu. Når man ankommer på morgenkvisten står en ferdig striglet og oppsalet hest og venter. Det er bare å sette seg opp og la seg frakte innover fjellet på ryggen til en traust dølahest eller fjording (eller andre fjellvante hester som bor på Venabu).
Man ser fjellet i et litt annet perspektiv enn man gjør til fots, og kommer kanskje til andre steder enn man ville gjort ellers. Det er behagelig å sitte på en varm hesterygg og bli båret opp på fjelltopper og ned igjen, mens man selv bare kan nyte utsikten.

Hestene på Venabu er trygge og stødige på foten, og de kjenner veien. De vet hvor de pleier å galoppere og trave. Og en rask trav eller galopp er en fin avveksling fra rolig skrittgang.

Turen til Jønnhalt går over fjelltopper med fantastisk utsikt til både Rondane og Jotunheimen og ned i en setergrend der den gamle setra ligger. Der blir vi servert seterlunsj mens hestene får en velfortjent hvil. Turen til Dørjuvet - Venabygdfjellets "Grand Canyon" - går i et flatere terreng, med utsikt til blant annet Muen. Her tenner vi bål og steker pølser og koker kaffe før turen fortsetter forbi Veslefjellet og Myasetra og tilbake til Venabu.
Det er ikke bare hester man kan stifte bekjentskap med på rideturer på Venabygdfjellet. Kuflokker har jeg møtt noen ganger - det går bra. Hestene er rolige - det er nok kuene som er mest skeptiske. Andre dyr man kan møte på hesteryggen er rev og hare, og kanskje en elg eller rein.

Venabustallen kan anbefales på det varmeste. Hestene er trygge og rolige, turene er tilpasset alt fra nybegynnere til erfarne ryttere og lederne er dyktige og erfarne "hestemennesker".
Man trenger heller ikke bo på Venabu for å få være med på turene - "hytteboere" er også velkomne. Fjellet er fint uansett, men ekstra fint blir det når det oppleves fra hesteryggen!

Med vennlig hilsen
Kristin Braadvig