Venabus framvekst

Av Arvid Tvete

Som nygifte i l944 begynte Birgit og jeg å planlegge å bygge en fjellstue et sted i Gudbrandsdalen. Birgit begynte som utdannet arkitekt å lage skisser for hvordan Fjellstuen skulle utvikles. Jeg var kjent i Venabygdfjellet hvor jeg hadde vært på hyttetur før Krigen og søkte råd hos Lensmann Hagen, Ringebu, når det gjaldt egnede hyttetomter og grunneiere. Jeg kom i kontakt med flere grunneiere og beså forskjellige tomtealternativer. Først og fremst var det Trabelia som var mest interessant. Trygve Wadahl ble med og så på en tomt der, men fant at tomten ikke egnet seg da avløpsvannet ville true Lundelva som var drikkevannskilde. Den neste aktuelle tomt var Buhaugen med eier Pål Aspen Ødegård, Venabygd.

Tomten lå på Buhaug-ryggen , mot nord et fjellvatn 150 m til stranden. Utsikten i alle retninger er makeløs og med Rondane som dominerende bakgrunn. Mot syd utsikt i retning Venabygd og Ringebu med Trabeli-fjellet i front. Fiske elven Friska renner 5-600 m nedenfor tomten. Mellom Buhaugen og Friska er det en jevn flate uten myr på 2-300 mål. I tilknytning til denne flate fantes det 3 setrer som var i bruk. Det var enighet om at tomtens beliggenhet var gunstig m.h.t. drikkevann og avløpsvann på hver sin side av Buhaug-ryggen og med gunstige infiltrasjonsforhold for avløpsvannet, sett med den tids øyne.

Avgjørende var det imidlertid at Riksveg 220 over fjellet mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen gikk bare et par hundre meter fra Tomten. Jeg regnet med at denne vei før eller siden ville bli helårsvei. Likeså at omgivelsene bød på et ypperlig terreng for sommerstier og skiløyper. Myafossen med l20 m fall kunne gås helt ned i bunnen på en time. Min venn og rådgiver Trygve Wadahl hadde stor innsikt i problemene vedrørende vår planlagt virksomhet. 

Imidlertid var det praktisk talt ingen byggematerialer å få tak i like etter Krigen, men jeg hadde fått avtale om å overta en tømmerbygning på 2 fulle etasjer med kvadratisk grunnflate på 140m2 bygget i 1732, var tenkt fredet, men det ble det ikke noe av. 

Den 17. mai 1947 dro Birgit og jeg med vår DKW Folkevogn til Venabygdfjellet etter å ha plassert Lars hos Bestemor. Vi fant at tomten som vi kalte "Muin", var utmerket for våre planer og vi tok samme dag kontakt med grunneieren Pål Aspen og skrev kjøpekontrakt og bestemte dag for skylddelingsforretningen. Vi overnattet i Furuseter-sælet som vi hadde fått nøkkel til og neste dag dro vi til Midtvoll i Gausdal og traff avtale om kjøp av "Raubygningen". Vi foretok samme dag en nøyaktig oppmåling av bygningen og planla merkingen av tømmeret. Birgit hadde med målebånd og skisseblokk og alt av interesse for rivingen ble notert.

Jeg hadde allerede vært i kontakt med Gjermund Hovde i Venabygd og vi begynte straks å rive bygningen som hadde villskifer tak og var panelt utvendig. Vi fikk losji og mat på Midtvoll, bade gjorde vi i elven Gausa som rant like nedenfor garden. Vi arbeidet lange dager i det fine vår været og brukte 2 uker på rivingen. Huset var svært høyt oppå mønsåsen og vi laget en renne til å sende ned skifersteinen. Jeg sto på mønet for å trekke rennen oppover taket med et langt taug. Imidlertid røk festet i rennen og jeg gjorde rundkast nedover taket, men hadde heldigvis sikret meg med et taug rundt pipa og det strammet til da jeg var helt nede på takskjegget. Huset var i 2 fulle etasjer og på den siden var det en meget høy grunnmur. Slike episoder var det heldigvis få av, men det var ingen enkel sak å rive en så stor tømmerbygning med minst mulige skader på tømmeret som skulle brukes til å bygge fjellstue. Etter rivingen gikk turen rett tilfjells hvor arbeidet med tomten og grunnmuren allerede var i gang, idet jeg tidligere hadde avtale med håndverkere under ledelse av Per Østensen fra Kjønnås, om å grave tomten og støpe grunnmuren. Straks forskallingen til muren var fjernet, begynte Ludvig Lunde, Johan Kirkeby, Harald Jonhaugen, Kr. Pynten, Gjermund og jeg å tømre opp igjen Raubygningen som var under tak i slutten av oktober l947.

Jeg hadde leiet "Lynnbua" i Friskdalseter og Birgit, Lars og jeg flyttet inn i juni og vi bodde der helt til i slutten av september. 1947 var en uvanlig tørkesommer med sol flere måneder. I Friskedalen var det frodig og trivelig. Budeia var Borghild Rudihagen og mannen hennes Pål var gjeter den sommeren og bodde i Ramshytta. Han kom på besøk av og til. Vi hentet vann i Friska, en avstand på ca. l00 m. Dit måtte Borghild kjøre melken til avkjølingen med spann-båre og melkebilen kom daglig og hentet. Pengeproblemer hadde gjort det nødvendig å selge bilen og da var melkebilen god å ty til, likeså sykkelen. Det var mye blåbær og villbringebær i Friskedalen og Birgit plukket bær hver dag og serverte bærsøll med nysilt melk da jeg kom ned for å spise. Vi arbeidet 8 timers dag med matpause fra ll til l2. I øktene tok vi "5 minutter". Jeg tok aldri med niste og spurtet ned til Birgit og Lars for å spise og hvile. Det var tildels tungt opp igjen til tomten, som vi var blitt enige om å endre navnet på til "Venabu". En tid tok en sint okse tilhold i Friskedalen og skremte Birgit og Lars, der den gikk rundt og baulet og ristet på hornene. Det var skummelt ved vannhenting. Jeg hadde flere kamper med oksen, men jeg holdt meg i steinura med en lang pisk og kom nær innpå den og fikk gitt en noen harde piskeslag, men det affiserte den lite. Imidlertid ville den følge kuflokken inn i fjøset og Borghild fikk problemer med å holde den sinte oksen unna og den ble da hentet hjem til bygda.

På dette tidspunkt hadde jeg brukt opp alle mine penger, likeså et lån fra Trygve Wadahl på kr. l2.ooo,-. Jeg fikk meg da jobb som barkeeper på M/S Bretagne, Fred Olsen i Englandsfarten. Birgit og jeg hadde fått vårt første barn i l945 og hun bodde hos sin Far på Lillehammer den vinteren. Imidlertid sluttet jeg mitt arbeide ombord, idet jeg fant ut at jeg måtte holde meg i Oslo med tanke på at jeg skulle samarbeide med Birgit om tegnearbeidet, derpå fremlegge byggesaken for rette kontor i Departementet, samt ordne med finansieringen. Ved henvendelse til direktør Rørholt i KNA, fikk jeg løfte om økonomisk støtte, da KNA var interessert i å få et overnattingssted i Gudbrandsdalen og mine planer passet bra i så måte.

Det ble et intenst arbeide, først og fremst å finne et sted å bo for oss 3, samt skaffe meg et arbeide med en inntekt som familien kunne eksistere på. Tegningene var et stort arbeide for Birgit under disse forhold, men som hun gjennomførte på rekordtid inkludert bygningsbeskrivelse ut på høsten 1948. På et rom m/bad på et lite bord og med Lars lekende i badekaret, tegnet Birgit en hel rekke nødvendige tegninger. Jeg trakk ut en skuff i klæsskapet som plass for min portable skrivemaskin og der satt jeg på sengekanten og renskrev bygningsbeskrivelsen, skrev søknader, utkast til byggekontrakt, samt en fortegnelse over alt utstyret som skulle til i kjøkken, soverom, spisestue m.m. Langbord og benk tegnet Birgit og jeg innhentet tilbud fra Bergli snekkerverksted på en rekke utstyr til Fjellstuen, likeså vinduer fra Klophus snekkerverksted i Gausdal, dører fra Einar Åsens snekkerverksted, Ringebu. Alt måtte prises og avtaler måtte være bindende med byggmester og andre håndverkere. Dette var selvsagt en forutsetning for å få fullfinansieringen i havn. Men for at KNA skulle treffe vedtak måtte arkitekt Nordan og Robert Major først besiktige tomten og det påbegynte bygg. Denne befaring ble foretatt høsten l948 etter at den første sneen var falt. Ved nyttårsleite l949 var byggetillatelse og finansiering i orden og da var tiden inne til å forberede flytting og den 2. mai tok vi inn hos min Mor i Vingrom. Selv dro jeg rett til fjells for å forberede start av byggeprosjektet.

Byggmester Risstubben med inntil l2 mann fullførte byggarbeidet i løpet av 6 måneder. Alt gikk planmessig uten uventede problemer. Vannforsyningen krevde litt spesiell innsats. Først måtte det graves brønn nede ved Tjernet og l50 m lang frostfri vannledning ble gravet ned. I loftsrommet på bygget fikk jeg montert en 2000 l. stor aluminiumstank som vannreservoir. Tanken fikk jeg gratis av ESSO. Både den fulle tanks tyngde og l2 m høydeforskjell fra pumpehuset krevde spesielle tiltak, men i samarbeide med rørlegger Haug, ble problemene løst. Vannanlegget fungerte godt i l2 år med daglig pass. Det hendte nok ofte at jeg ikke fylte etter vann på tanken i tide og da ble det straks ropt fra kjøkkenet "vasslaust". Da var det bare å ta spranget ned til pumpehuset og starte pumpen. Da Lars var 7-8 år var han stor nok til å gå ned og stoppe pumpen, men å starte den var for tungt. Først i l962 fikk Venabu strøm og med den en helt ny tilværelse.

I flere år fra 49/50 måtte vi greie oss uten strøm. Vi brukte gammeldags ovnsfyring, parafinlamper og stearinlys. En koksfyrt liten varmtvannsbereder kom til og ganske snart et sanitæranlegg, samt badstue. Den første vinteren var mangel på telefon et stort problem. Nærmeste tilkobling lå i en avstand av 9 km. Jeg henvendte meg da til oberst Anton B. Nielsen på Hærens Sambandsskole, Jørstadmoen og han sørget for å legge opp en provisorisk linje. Mitt største problem var imidlertid at Venabu savnet 9 km adkomstvei om vinteren. Gausdal Bilselskap hadde en snowmobil og hjalp oss delvis med transporten den første vinteren. Imidlertid ble dette for dyrt og gjestene måtte stort sett komme med ryggsekk og gå på ski innover. Varene fikk jeg første vinteren fraktet med hest og slede til Trabelia. Derfra trakk jeg varene på slede sammen med en kraftig trekkhund jeg hadde. Jeg fikk også låne en trekkhund av Chr. Walter på Fefor. Heldigvis var jeg i god form. Neste vinter 50/5l fikk jeg med KNA's hjelp kjøpt en militær weasel og transport av varer og bagasje ble enklere. Den 5. mars l950 kom det 20 svenske ungdommer som ble kjørt innover med snowmobil som satte seg fast på Trabelia. Det blåste full storm fra nord og jeg forsto at noe var galt da transporten ikke kom frem i tide og spente på meg skiene og dro fremover. Vinden var så sterk at jeg blåste opp hele "Langbakken" 2 km med vinden i ryggen. Snowmobilen sto dypt i en snefonn ved Furusæter med 20 svensker ombord som "sild i tønne". Jeg kommanderte alle ut i stormen og først dyttet vi snowmobilen bakover til løypa og deretter skjøv alle som kom til slik at snowmobilen gled over fonnen og vi kunne kjøre til Venabu. De svenske ungdommene tok alt på en sporty måte, selv om flere var blitt svært frosne. Samme dag ble Holmenkollrennet avlyst på grunn av vinden. Jeg vil nevne at den svenske gruppen dro på tur mot Dynjefjellet og trøkket seg opp en stupbratt fjellside. Da sistemann var kommet helt opp, gikk det snøskred kloss inntil ungdommene. Da de kom hjem nevnte de nærmest en passant dette med skredet. Jeg spente på meg skiene og dro de 3 km bort til skredet. Det var i bunnen av raset hopet seg opp store snøblokker mot småbjerkeskogen. Blokker som jeg vurderte kunne ha en vekt på et tonn. Dette var så dramatisk at jeg alltid har hatt snøskredfare i tankene hver vinter siden.

Einar ble født l3.januar l950 og Birgit kom opp med ham 25. januar. Birgit tok straks fatt på matlagingen med et minimalt utstyr på kjøkkenet. En stor vedkomfyr var stort sett det hun hadde å hjelpe seg med. Birgit har alltid ved siden av arkitektarbeide, vært interessert i matlaging så det falt henne lett å lage mat til 20 gjester, når hun bare fikk tørr ved på kjøkkenet og hadde vann i kranen Første vinteren var det en kvinne fra bygda som hjalp oss gjennom, ellers greide vi alt selv. Noe krisebetont ble det da Birgit fikk brystverk i slutten av mars, men hun sto på sesongen ut og Einar led ingen nød, men for å skaffe frisk melk måtte jeg flere ganger spenne på meg skiene og dra til bygds og hente. Legehjelp var det en nesten umulig tanke å få frem til Venabu. Imidlertid bodde det en lege på Venabu nettopp da som hjalp Birgit med de beskjedne midler som fantes. Legen ga uttrykk for at Birgit var en meget tapper kvinne.

Well, så var vi i gang, vi hadde realisert vår drøm om å få vårt eget foretagende. Ved KNA's hjelp fikk vi vår egen weasel i l95l, senere også snowmobil. Et Anneks med 7 soverom kom i begynnelsen av 50-årene, likeså en liten privatbolig. I l958 kom Mellombygget med 5 soverom og en utvidelse av Spisestuen, permanent telefonlinje og et el-aggregat. I 1962 fikk vi elektrisk kraftlinje frem til Venabu. KNA's direktør Arnold Rørholt og senere direktør Oscar M. Bades støtte var i alle år av den største betydning for Venabus utvikling. I l957 kjøpte KNA hele arealet rundt Venabu på ca 220 mål og overdro senere eiendommen til Birgit og meg. Høyesterettsadvokat Vincent Galtung ytet oss en uvurderlig hjelp ved flere anledninger. Lars, som er siviløkonom, overtok ledelsen av Venabu i l976 og Birgit og jeg overdro i l982 2/3 av A/S Venabu til ham og l/3 til Line som har hotellfagbrev og stillingen som Venabus hotellsjef. Ved siden av driver Line Venabu-stallen med 8 hester, samt leier hun inn et lignende antall hester om sommeren. Vår sønn Pål har kokkefagbrev og har studert sosialøkonomi og har sitt arbeide på Hamar. Vør sønn Einar har studert ved Universitet i Oslo og har etablert eget EDB firma på Lillehammer. Han har hjulpet til med å utvikle Venabus EDB anlegg.

Jeg vil nevne KNA's president Fritfof Lind og all den velvilje vi alltid måtte hos ham og som hjalp oss mye, likeså Bjørn Romn's. Nevner også håndverkere fra Bygda som vi hadde årevis kontakt med: Gjermund Hovde, Ludvig Lunde, Johan Kirkeby, Harald Jonhaugen, Ole Dalbak, Pål Rudihagen, Ove Løkken, Anton Venåshagen, Byggmester Konrad Risstubben og hans stab. 

Arvid Tvete 

13th April 1997